720kw industriell dampkjele

Kort beskrivelse:

Metode for utblåsing av dampkjele
Det finnes to hovedmetoder for nedblåsing av dampkjeler, nemlig bunnblåsing og kontinuerlig nedblåsing. Måten avløpsutslipp på, formålet med avløpsutslippet og installasjonsretningen for de to er forskjellige, og generelt kan de ikke erstatte hverandre.
Bunnblåsing, også kjent som tidsbestemt blåsing, går ut på å åpne den store ventilen i bunnen av kjelen i noen sekunder for å blåse ned, slik at en stor mengde vann og sediment kan skylles ut under påvirkning av kjeletrykket. Denne metoden er en ideell slaggmetode, som kan deles inn i manuell kontroll og automatisk kontroll.
Kontinuerlig avblåsing kalles også overflateavblåsing. Vanligvis er det plassert en ventil på siden av kjelen, og mengden kloakk kontrolleres ved å kontrollere åpningen av ventilen, og dermed kontrolleres konsentrasjonen av TDS i kjelens vannløselige faste stoffer.
Det finnes mange måter å kontrollere kjeleavblåsing på, men det første vi må vurdere er vårt eksakte mål. En av dem er å kontrollere trafikken. Når vi har beregnet den nødvendige avblåsningen for kjelen, må vi sørge for en måte å kontrollere strømningen på.

Send e-post til oss

Produktdetaljer

Produktetiketter

Parametrene vi kjenner til er: kloakkutslippsvolum, kjeledriftstrykk. Under normale omstendigheter er nedstrømstrykket for kloakkutslippsutstyr mindre enn 0,5 barg. Ved hjelp av disse parameterne kan åpningsstørrelsen for å utføre jobben beregnes.
Et annet problem som må tas opp når man velger utstyr for kontroll av utblåsning, er kontroll av trykkfall. Temperaturen på vannet som slippes ut fra kjelen er metningstemperaturen, og trykkfallet gjennom åpningen er nær trykket i kjelen, noe som betyr at en betydelig del av vannet vil bli til sekundærdamp, og volumet vil øke med 1000 ganger. Dampen beveger seg raskere enn vann, og siden det ikke er nok tid til at dampen og vannet kan skilles, vil vanndråpene bli tvunget til å bevege seg med dampen i høy hastighet, noe som forårsaker erosjon av åpningsplaten, som vanligvis kalles trådtrekking. Resultatet er en større åpning, som presser ut mer vann og sløser med energi. Jo høyere trykk, desto mer åpenbart er problemet med sekundærdamp.
Siden TDS-verdien registreres med intervaller, må åpningen av ventilen eller dysen økes for å overskride den maksimale fordampningen av kjelens mengde kloakk som slippes ut, for å sikre at TDS-verdien for kjelevannet mellom to deteksjonstidspunkter er lavere enn vår kontrollmålverdi.
Den nasjonale standarden GB1576-2001 fastsetter at det er en tilsvarende sammenheng mellom saltinnholdet (konsentrasjonen av oppløste faste stoffer) i kjelevannet og den elektriske ledningsevnen. Ved 25 °C er ledningsevnen til nøytraliseringsovnsvannet 0,7 ganger TDS (saltinnholdet) i ovnsvannet. Vi kan derfor kontrollere TDS-verdien ved å kontrollere ledningsevnen. Gjennom styringen av kontrolleren kan tappeventilen åpnes regelmessig for å spyle rørledningen slik at kjelevannet strømmer gjennom TDS-sensoren, og deretter sendes ledningsevnesignalet som detekteres av TDS-sensoren til TDS-kontrolleren og sammenlignes med TDS-kontrolleren. Still inn TDS-verdien etter beregning. Hvis den er høyere enn den innstilte verdien, åpner du TDS-kontrollventilen for utblåsning, og lukker ventilen til det detekterte kjelevannets TDS (saltinnhold) er lavere enn den innstilte verdien.
For å unngå avløpssløsing, spesielt når kjelen er i standby eller lav belastning, korreleres intervallet mellom hver spyling automatisk med dampbelastningen ved å registrere kjelens brenntid. Hvis den er under innstillingspunktet, vil avløpsventilen lukkes etter spyletiden og forbli slik til neste spyling.
Fordi det automatiske TDS-kontrollsystemet har kort tid på å registrere TDS-verdien for ovnsvannet og kontrollen er nøyaktig, kan den gjennomsnittlige TDS-verdien for ovnsvannet være nær den maksimalt tillatte verdien. Dette unngår ikke bare dampinnblanding og skumdannelse på grunn av høy TDS-konsentrasjon, men minimerer også kjeleutblåsning og sparer energi.